Samtaleformer

I Spekulatorium tar vi utgangspunkt i fire tradisjoner. Under følger historikk, kontekst og veiledende informasjon rundt hvordan de praktiseres i våre arragementer:

1. Klassisk spekulatorium
2. Sokratisk dialog
3. Benediktinsk dialog
4. Dødskafé (Death Café)

Klassisk spekulatorium

Et klassisk spekulatorium er et filosofisk kaféformat som har fem kjøreregler (Fem Søyler), som etter tradisjonen fra Kragerø (beskrevet i Facebook gruppen Spekulatoriet Kragerø), er omtrent som følger:

1. Til forskjell fra typiske fagfilosofiske-foredrag skal en Spekulatorium-kveld først og fremst være en folkelig arena. Etter en kort innledning er det opp til møtedeltakerne å forme kvelden. Det er dog ikke påkrevet å si noe annet enn sitt fornavn, man kan godt kun være tilhører og nyte noe godt i koppen eller glasset.
2. Fast tradisjon med "Runde rundt bordet" etter innlederen. Hver enkelt kan si noe om det aktuelle temaet, eller sende ordet videre til nestemann. I utgangspunktet skal hver taler ha 2 minutter, men ordstyrer kan kutte ned til 1 minutt ved tidsnød (for eksempel ved mange deltagere).
3. Spekulatoriet må ha en ordstyrer som med relativt fast hånd lar ordet gå til dem som har tegnet seg.
4. Helt greit å være rykende uenig med forrige taler, dog er det ikke god Spekulatoriet-tone å gå bittert i strupen på hverandre.
5. Det skal være rom for å si noe dumt og/eller uelegant, uten å skulle bli mobbet for dette.

Innlegg markeres med 1 finger i været til ordstyrer og er på maks 2 minutter, og replikk maks 30 sekunder (replikk skal relatere direkte til et annet innlegg.) Ved tidsnød kan ordstyrer kutte ned innlegg til 1 minutt, og replikk til 15 sekunder. Ordstyrer tar tiden og sier fra.

Møtested: Et skjermet lokale som annonseres i forkant.

Spekulatoriet varer som regel i ca 2 timer. Etterpå er det om stemingen tillater det, oppfordret til å fortsette med løse samtaler. Alle er hjertelig velkommen, og arrangementet er gratis.

Temaene og møtelederne fastsettes etter deltakernes innspill og ønsker.

Sokratisk dialog

Dette er en tydelig strukturert form for gruppedialog, med åpenbare røtter tilbake til Sokrates på torget i Athen. I sin moderne form hentet frem av den tyske filosofen Leonard Nelson på begynnelsen av 1900-tallet.

Ideen er enkel:

I en sokratisk dialog nærmer man seg svaret på et allment spørsmål gjennom det konkrete og selvopplevde, for så å komme frem til en felles ny erkjennelse.

Gruppen, rommet og lederen

Sokratisk dialog gjennomføres i grupper på mellom 5 og 15 personer, og har normalt varighet fra 2 til 20-timer – gjerne over flere dager. For en kveldssesjon er 3–4 timer et godt utgangspunkt. Deltakerne setter seg i en ringformasjon hvor alle kan se alle. Dialogformen trenger en filosofisk lederrolle som tilrettelegger og strukturer gangen i den – for å hjelpe gruppen gjennom de ulike fasene.

Dialoglederen styrer ordet og tilrettelegger for dialogen, siden formatet er strukturert og for at det skal få en avslappet ramme er det erfarignsmessig vesentlig at lederen har erfaring med og god oversikt over formatet, og utøver sin ledelse både så tydelig og behagelig som mulig.

Lederen skal ikke forelese eller fremføre en opplysende eller provoserende innledning, men fungere som en samtaleleder som stiller spørsmål fremfor å gi svar. Vedkommende skal også passe på at alle kommer til orde og at gruppen ikke sklir over i uformell småprat eller debatt. Dialog er ikke debatt – ingen skal vinne.

Praktisk gjennomføring i fire faser:

1. Spørsmålet: Utgangspunktet for dialogen er gjerne et allment og åpent spørsmål av typen "Hva er...?" – for eksempel "Hva er det gode liv?", "Hva er smerte?" eller "Hva er vold?" Gruppen kan selv velger tema, men det kan også ha fordeler at tema er bestemt i forkant - så deltakerne er forberedt mentalt og nysgjerrige når de kommer.
2. De personlige historiene: Alle deltakere bruker et par minutter på å tenke over en selvopplevd situasjon som kan belyse spørsmålet. Deretter forteller hver enkelt sin kortversjon til gruppen. Om gruppen velger "svik", forteller for eksempel hver enkelt kort om en gang de selv opplevde svik.
3. Valg av ankerhistorie: Gruppen velger én av historiene å gå i dybden på. Eieren av historien utdyper. Deretter undersøker alle deltakere hva i denne konkrete historien som mer allment kan si noe om spørsmålet. Bevegelsen går fra den personlige opplevelsen – via undring og spørsmål – mot det allmenne. Det endelige målet er å lande på et par setninger som gruppen i fellesskap mener beskriver verdien av det undersøkte begrepet.
4. Avslutning: Dialogen rundes av med en felles oppsummering: hva fant vi ut? Hvordan er refleksjonene som ble gjort med bakgrunn i ankerhistorien relevant for historiene vi selv delte. Hva overrasket oss? Hva er vi fremdeles usikre på? Uenighet er like verdifullt som enighet – det viktige er at alle har undersøkt spørsmålet ærlig og grundig, med utgangspunkt i egne erfaringer.

Sokratisk dialog skal forståes som noe annet enn et filosofisk foredag, -debatt eller -gruppeterapirom – men et felles, undrende fellesskap der hver enkelt bidrar med sin stykke av sannheten.

Benediktinsk dialog

Benediktinsk dialog (eller sirkel) er en samtaleform som innarbeider fenomenet stillhet som et sentralt konsept. Deltakerne sitter i en ring og taler én og én om et tema som er meldt eller kommet til enighet om på forhånd. Ingen avbryter, ingen svarer direkte. Mellom hver taler holdes stillhet.

Kjerneprinsipp:

Stillheten varer like lenge som forrige talers taletid.

Slik blir stillheten ikke en pause, men en del av selve dialogen. Et rom hvor ordene får virke, og hvor det som ennå ikke er formulert, kan tre frem. Stillheten kan også forstås som en forutsetning for at tingen selv — det man har samlet seg om å utforske — kan få tre frem og "tale" i sin egen rett.

Når deltakerne taler sammenhengende uten avbrytelser, trer også deres underliggende "filosofi" frem—deres antakelser om hva som er, hvem de er, og hva som er viktig. Slik blir dialogen ikke bare en utveksling av synspunkter, men en praksis hvor både saken og menneskene trer tydeligere frem. Metoden bygger på fire enkle føringer:

1. Deltakerne taler fra egen erfaring
2. Deltakerne lar det som er sagt, stå
3. Deltakerne fyller ikke stillheten
4. Deltakerne søker ikke enighet

En annen form for samtale

De fleste samtaler drives fremover. Det svares, kommenteres, og de involverte posisjonerer seg. Tempoet øker, og det som kunne blitt tenkt ferdig, blir avbrutt av neste replikk. I en benediktinsk sirkel skal det skje noe annet:

• Tempoet senkes.
• Ordene får etterklang.
• Lytting skjer uten at svaret allerede er på vei.
• Stillheten blir noe vi deler, ikke noe vi må bryte.

Over tid kan dette forandre hva det vil si å delta i en samtale. I benediktinsk dialog er ikke stillhet noe den enkelte tar, men noe gruppen bærer. Det krever noe:

• å lytte uten å gripe
• å tale mer presist
• å tåle det som ikke er avklart
• å tåle at ingenting skjer – en stund
• å la andres ord få virke før man selv taler
• å ikke skynde seg videre

Når stillheten varer like lenge som talen, oppstår en rytme. En balanse mellom å uttrykke og å motta, mellom det som er klart og det som fortsatt er i bevegelse.

Noe får tid til å bli til.

En tradisjon for å lytte

Den benediktinske tradisjonen vokste frem i klostre hvor mennesker levde tett sammen over tid, dette ble etterhvert kodifisert gjennom skriftsamlingen Lectio Divina. I denne klosterkulturen ble stillhet ikke først og fremst forstått som fravær av tale, men som en forutsetning for den. Å lytte var en praksis. Ikke bare til andre, men til seg selv, til fellesskapet, til det som ikke umiddelbart lar seg si. Tale skulle ikke fylle rommet, men springe ut av det. Stillheten hadde en funksjon:

• å verne mot tom tale
• å gi plass til ettertanke
• å la det vesentlige tre frem langsomt

Metoden skissert over kan sees i lys av Benedikts motto ora et labora (bønn og arbeid), som peker på en rytme mellom indre samling og ytre uttrykk: Stillheten som en form for "bønn", og talen som et "arbeid" for saken selv og det felles beste. I denne vekselvirkningen får både ettertanke og ytring sin plass.

Dødskafé (Death Café)

Dødskafé er en samtaleform der poenget er å møtes for å spesifikt snakke om døden, ikke for å avklare eller ufarliggjøre den, men for å nærme seg den. Samtalene finner sted i en uformell ramme, ofte rundt et bord med kaffe, kake eller et enkelt måltid. Det er ikke tilfeldig. Å dele mat er også å bekrefte livet – en stille påminnelse om det som fortsatt er her, midt i samtalen om det som en dag skal ta slutt.

Utgangspunktet er enkelt:

Ved å vende oss mot døden, søkes det å komme nærmere livet.

En sosial bevegelse

Dødskafé oppstod i Sveits i 2004, initiert av sosiologen Bernard Crettaz. Senere ble formen videreført og åpnet for verden gjennom initiativet Death Café (deathcafe.com), etablert av Jon Underwood og Sue Barsky Reid. Herfra har samtaleformen spredt seg til en lang rekke land.

Det særegne ved dødskafé er at den ikke eies av én organisasjon, men bæres videre som en åpen praksis. Den beskrives gjerne som en sosial franchise: et rammeverk som hvem som helst kan ta i bruk, så lenge noen grunnleggende prinsipper ivaretas (se: engelsk / norsk guide). Samtalene skal være åpne, det skal serveres enkel mat og forfriskninger, samt de skal være ikke-kommersielle uten skjult agenda. Slik oppstår en form som både er gjenkjennelig og samtidig alltid ny, fra sted til sted, fra møte til møte.

I Norge finnes det både nasjonale initiativer (dodskafe.no) som viderefører denne praksisen, samt mindre grupper som rammer dem inn i egen sammenhenger. Begge deler fungerer som en del av den internasjonale bevegelsen.

Å gi døden et rom

Døden er både allmenn og dypt personlig. Den angår alle, men viser seg alltid i konkrete liv. Kanskje er det nettopp derfor den så ofte blir stående utenfor det vi deler med hverandre. Ikke fordi den er uten betydning, men fordi den er vanskelig å romme i vanlig samtale.

Dødskafé forsøker ikke å løse denne vanskeligheten. Den gir den et sted å være. Når mennesker samles for å snakke om døden uten å måtte bli enige, kan noe langsomt forandre seg. Ikke nødvendigvis i det som sies, men i måten det sies på. I tempoet. I oppmerksomheten. I villigheten til å bli værende litt lenger enn man ellers ville gjort.

Slik kan døden tre frem, ikke bare som et punkt i livets ytterkant, men som en horisont som allerede er til stede. Noe som gir livet tyngde, retning og nærvær – uten å kunne avgrenses eller forklares fullt ut.

En dødskafé er verken terapi eller sorggruppe, og det som deles i slike samtaler, er ikke svar - men erfaringer, følelser, spekulasjoner eller refleksjoner knyttet til livets alvor og endelighet - samt et felles mot til å nærme oss noe som unektelig angår oss alle.